elle melle

Jeg har flyttet.

Til Oslo.

Hvem skulle trodd det.

Nå sitter jeg, Gunhild og Gøril i leiligheten og ser på tv.

Her kan jeg bo, tenkte jeg, og det boblet i magen.

De andre har laget te, så nå skal jeg drikke den.

Te og stearinlys.

Jess.

Helvete.

Så jeg kjøpte

Mamma Mø prøver sklie

som trøst.

Nå må jeg gå av bussen. Jeg tar til venstre. Rett over enga. Selv om det er en omvei. Hadde jeg gått veien, hadde det gått fortere. Men det gjør jeg ikke. Fordi jeg vil høre lyden av strå. Stråene på enga gir en mild knaselyd når jeg trår på dem.

Knas.

De prøver å fange meg. De slynger seg rundt føttene mine og vil ha meg ned. Se verden fra et strå. Men jeg har ikke lyst til det. Ikke i dag. Vannet siver inn i skoene mine. Jeg er kald og jeg skjelver.

Boller og kakao, tenker jeg.

Jeg har satt meg ned på veien. Midt i bakken. Rett under der hvor trærne berører hverandre fra hver sin side av veien. Det er en lang historie.

Jeg bor ved en vei. Den er bratt, og både i toppen og i bunnen er det en sving. Jeg brukte å ake på akebrett ned den bakken da jeg var liten. Noen ganger da jeg var stor også. Hadde man for stor fart, svingte veien før man rakk å registrere det, og man braste rett inn i husveggen. Jeg gjorde som regel det. Da man var kommet ned, måtte man opp igjen. Om sommeren tenkte jeg alltid på hvorfor det ikke var rulletrapp opp den bakken. Eller stolheis. Kommunen måtte da skjønne behovet for det? Men om vinteren hadde jeg ingen problemer med å springe opp bakken. Det er sånn jeg husker det. Det er sikkert ikke riktig. Det er sikkert noe jeg ubevisst har valgt å strø sukker på.

Et sukkerminne. Jeg lar det være sånn.

På hver side av bakken uten rulletrapp med sving i topp og bunn, er det trær. Bakken ligger i en skråning som begynner oppe på den ene siden, og fortsetter på den andre. En hylle i det bratte. Trærne har stått der fra de var små. Babytrær. År etter år vokste de, og ble høyere og høyere. I ungdomstiden ble de rebelske og lente seg ut over veien.

Ikke gjør det, sa trærne som stod rundt.

Hvorfor ikke? sa ungdomstrærne.

For å tøye grenser går jeg ut i fra. Så gikk det saktere. Da jeg flyttet opp hit, og led den tunge skjebnen av å måtte gå opp og ned bakken flere ganger om dagen, så det ut som de hadde gitt opp. De kom aldri til å møtes. De søker selskap og varme, tenkte jeg. Fra hverandre. Kom igjen. Og det gikk framover. Sakte. Men nokså sikkert. Hver vinter tenkte jeg at til sommeren går det. Til sommeren møtes de. Inni meg produserte jeg kraftige heiarop. Heia, tenkte jeg. Hardt. Men alltid når sommeren kom og bladene poppet fram, var det avstand. En liten en bare, men for meg var den uendelig stor. Den var et helt år. Et nytt år. I fjor tenkte jeg akkurat det. Et nytt år. Men i år gikk det. I sommer møttes de. Tydelig. Livet er en ring du lager med andre. Livet er et tre. Og under disse trærne sitter jeg. Nå. Etter at jeg ville telle stjerner. Jeg kom til åtte. Det er sju mer enn forrige gang. Åtte er veldig mange fler enn en.

Nå går det fort.

Dette er min søster. Hun heter Marit. I Frankrike synes de det er vanskelig. I Frankrike het min søster Alain. Som i Allan. På norsk. Min søster Allan. Noen ganger het hun Maritte eller Mariet. Allan Maritte og Allan Mariet. De må ha det interessant i Frankrike. Men de har ikke potetmel.

Dette er Eg. Eg heter bare Solveig. Rue du Soleil er det på fransk. Allan, du liksom.

Allan og Eg.

Nå tar vi kveld.

Nå har jeg registert meg. Jeg har en utdanningsplan. Jeg skal bli en sånn som går på universitetet, for nå har universitetet godkjent meg. Snakket med en hyggelig dame som hadde full forståelse for at jeg ikke skjønte noen ting av studentweb. Så hun hjalp meg. Jeg skal ta allmenn litteraturkunnskap, for da kan jeg dra til Tyskland til neste år. Ja, klar.

Også har jeg bestilt billett til Kopervik.

Hah.

Effektiv dag.

Nå skal jeg bare kjøre litt, bursdagsgavere og forhåndstemme før vi skal ut å spise klokka fire.

Jess

Jeg har lyst på noe, men jeg vet ikke hva.

Jeg sitter på en stein på busstorget. Det er en sånn stein som har hull på sidene. Jeg vet hullenes mening. Oppå steinen spiser jeg yoghurt. Mango og banan. Yoghurt var egentlig det jeg trengte nå, men det visste jeg ikke da jeg kjøpte den. Da følte jeg bare for å kjøpe noe. Nå vet jeg at det var et riktig kjøp.

Kjøpe-kjøpe.

Ved skur A kommer bussen. Når den kommer. Der sitter det masse gotere. De har satt seg på asfalten. Noen av dem. Jeg har ikke noe i mot det. Jeg gjør det ofte selv. Bare at da ser folk på meg. De snakker om blod. Ja, de gjør faktisk det. Samtale:

"Æ blør."

"Jammen se da, æ blør jo!"

"På leggen!"

"Ååå, du e så heldig som fortsatt e i live! Stakkars, korsn skal det gå? For en skandale!"

"Okei, slutt."

(Fritt etter hukommelsen.)

Omtrent sånn utartet samtalen seg. Mens de satt på veien. De skulle ikke ta bussen. De minnet litt om oss da vi var russ. Bare at vi var røde.

Bussen kommer. Jeg har spist opp.

(...)

Jeg er på bussen. Fordi setet er høyt oppe, eller vinduet er lavt nede, er det nesten bare vinduet jeg lener meg mot. Det blir gjenskinn. I vinduet. Av skriveblokken og pennen. Av hånden min som beveger seg bortover linjene. Jeg holder pennen rart. Langefingeren og pekefingeren ligger oppå, og sammen med tommelen, lager de en trekløver med pennen i fokus. Langfingeren og delvis tommelen bestemmer om jeg skal skrive fint. Noen må være sjef. Liksom. Det va unødvendig.

Liksom.

Ringefingeren støtter alt. Men den får ingen trøst fordi det er tungt og den er sliten. Det er ingen som forteller at den er flink. Jeg vil kalle den Albert. Bra, Albert, vil jeg si. Du er flink.

Skyene er klumpete. De lager skarpe konturer mot skumringshimmelen. Jeg liker skumring. Egentlig. Man slipper ønsket om noe annet. Skumringen er mørk i kantene og lys i midten. Unntatt mot vest. Mot vest er den gul. Det er rester etter sola. Noe sublimt, men underliggende som skumringen sparer på. Selv om den har uendelige mengder å ta av. Uendelige solrester. For over skyene er sola alltid våken.

I går var jeg hos tannlegen.

Null hull, sa han.

Du har fine tenner, sa han.

Det har du alltid hatt, la han til.

Takk, sa jeg.

Mye senere etterpå var jeg på konsert.

Rump&Kartoffel.

Det var bra, og jeg tok bussen hjem etter å spist en yoghurt på busstorget.

Bortsett fra at hun har en hårklipe i nesen.

Tross sikkert nok søvn, har jeg vært usannsynlig trett i dag.

Sovnet på bussen.

Også har jeg spis tre boller med melis og sjokolade på.

Nå nettopp.

Nam.

Og sett på tv i to timer. Til en forandring.

Nå vil jeg være flyttet. Kanskje til Island.

Det er fordi jeg savner deg så mye.

Da var Ida dratt til Bergen.

Sendte henne avgårde på flyplassen med følelse av at hun skulle på ferie. Alle mente at hun skulle på ferie. Men det er nå det skjer. Svusj. Men Ida er ikke død, slik det høres ut som. Ida lever i beste velgående, snart i Bergen. Universitetsbejb. Score.

I dag hadde jeg glattkjøring.

Interessant affære.

Drepte hvertfall seks stykker.

En fot her og en fot der.

Også en buss.

Jeg kjørte i bussen to ganger.

Selv om den stod stille.

Men det var ikke med vilje, så da gikk det greit.

I dag ble jeg trist da jeg bet hodet av en godterikrokodille.

Jeg har en snill farmor.

I dag er det fest.

For min snille farmor.

Hun ble åtti år i går, og nå er det party all night long.

Hvertfall til klokka ni.

Jeg skal ha kjole.

Cen ju beliv it?

Ja, og forresten skjønner jeg ingenting av StudentWeb.

Nå har vi endelig fått gjort det.

Jeg og Trine har vært på den obligatoriske papirnedrivesammenkomsten.

Det va jammen på tide.

Sikkert et år siden sist.

Beskrivelse:

Lattermildt,

lite miljøvennlig, og utvilsomt irritasjonsskapende for alle som vasker hendene og oppdager at det ikke er mer papir igjen.

Papir etter papir.

Dagens

I dag blåste jeg den beste spyttboblen, men det er ekkelt, så ikke si det til noen.

Det står

en

madrass

i gangen min

Det er ikke så nøye, sier de.

Og legger lenker rundt fingrene mine.

Det er rart.

Det hele.

I'll call you one day

or tomorrow

she says with a vague smile across her face.

she's lovely, but still her amount of empathy is decreasing

stuck

between one tree and the next, never knowing what to do, so take a chance and likely fall but they don't care, she doesn't care, I'll tell you, she doesn't.

Light a candle to see from where the wind comes

from yesteryear

and she calls

Dette her jeg gjort i dag:

* stått opp

* spilt litt piano

* blitt oppgitt fordi jeg ikke fikk til det jeg ville på piano

* funnet ut at venstrehånden har problemer med å godta ordrer fra autoriteten

* laget verdens beste salat mens jeg snakket med Gøril

* funnet ut at det ikke er det samme med den salaten uten Gunhild

* stupt kråke i sofaen

* klødd på myggstikk

* plutselig oppdaget at jeg hadde en avbitt negl (skjønner ikke hvordan det kan ha skjedd)

Dette har jeg ikke gjort i dag:

* Ryddet rommet

* Vært på tusenfryd

* Reist sørover i landet for å besøke alle og enhver

* Spydd (for det gjorde jeg i går, så det får holde)

* Skrevet ferdig denne listen

Syyyng

Vi har vært på fisketur. I Saltstraumen. Den med sånne virvla, du vet.

Saltstraumen i kveldssola med blomster og det hele. Strømmen va enda ikke blitt så veldig sterk, så æ og ho Gunhild fant ut at det va greit å bad. Eller bad og bad. Vi va nedi vannet hvertfall. Så nu har æ bada i verdens sterkeste malstrøm. Rart at æ har bodd her så lenge uten å tenk på det egentlig.

Vi grilla cherrytomata og andre ting som maiskolba, selv om vi ikke hadde boksåpner. Kniv funka greit, men den har nok sett sine bedre daga, og tok nesten like mye skade som hermetikklokket i prosessen.

Notis til selv:

Cherrytomata må tygges med munnen godt igjen.

Notis bemerket.

Maiken og Trude har spist for mye.

Maiken: "Koffer må man alltid se så stygg ut når man e mett?"

Maiken mindre mett.

Sjå silllja!

Æsj.

("Koffer si du æsj?"

"Nei, bare æsj.")

"Hihiii, eg fekk ein fisk!"

(Æsj? Kor teite går det an å vær?")

Trude, Rakel og Maiken. Maiken veiva med sine nydelige, rosa badesko hele tida, og klarte ikke å se situasjonens alvor da æ sa de skulle se i retning mæ. Ingvill va også med på turen, men æ weblogg ville ikke last opp bilde av ho.

Så blei det kveld over Saltstrømmen også. En ensom fisker står i vannkanten og håpa enda på at en eller anna sei skal se veldig godt, og bit tak i den røde gummimakken som svirra rundt under havflata. Vi har gått hjem. Om ti minutt.

Fin tur.

Nei, desverre, båten e full.

Æ e på jobb. Klikka, eller klokka om du vil, e tre. Ennu har ikke tre-rushet kommet, men båten til Svolvær som går klokka seks e allerede full.

Helvete.

Vi må sett opp en ekstra båt som skal gå halv åtte.

Altså, æ må vær her til halv åtte.

Kanskje.

Tykje.

Halv åtte kan gå å legg sæ.

Jeg hater at man bli sparket ut av weblogg bare fordi man er her inne for lenge uten å gjøre noe. Null aktivitet. Eller null registrert aktivitet. Jeg aktiviteter som bare det, her jeg sitter. Enn hvis jeg bare skrev som en snegle? Snegleskrivingsdiskriminering. Eller er det bare fordi jeg er fra Nord-Norge? Fordi jeg ble sparket ut nå nettopp, etter å ha skrevet et langt innlegg og solgt billetter til trengende samtidig, er det ingen som får vite om da jeg og Rakel badet på moloen på fredags kveld, fordi bussen ikke gikk da vi ville hjem. Da vi ville hjem etterpå, var den gått, så vi fikk tilfeldig haik med en veteranbil som "bare var ute og kjørte". Badingen var gøy. Det var ikke kaldt i vannet fordi det var så kaldt i lufta, men vi måtte gå hjem i bare overtøy.

Tori er deilig.

Jeg er på jobb. Her er det lite Tori.

Det er båter. Masse. De går hele tiden. Overalt. Når de ikke er innstilt. I dag var de innstilt. Noen av dem. Det blåser. Masse. Taket blir nesten revet av fra sør-øst. Mot nord-vest. Wrom. Mange vil ikke ta båten idag. De kommer tilbake. Og sier, kan jeg få slippe og ta båten? Ja. Svarer vi. Det kan du. Også gir vi dem pengene igjen.

Pling.

Det kom en fax. Jeg faxer til Narvik. Trt, trt, trt, trt, trt, sier den. Pip, pip, pip. Da har faxen gått igjennom. Vimpelen peker på meg. Det blåser til og med gjennom den grønne glasstunnelen. Fra sør-øst. Regner sidelengs. De hvite skumdottene seiler sin egen sjø. De slipper å kjøpe billett.

I dag så jeg en dame som hadde blå- og grønnrutet paraply. Og en bukse som matchet.

Jeg og Kristine skal stille til valg.

Statsminister.

Rakettstatsminister.

Så skal vi ommøblere Norge.

"I'm surprised that you've never been told before that you're lovely, yeah, you're perfet, and that somebody wants you."

(...)

Just wandering around in her blue, wide skirt, with a sudden need to listen to Witney Huston.

It comes and goes.

She doesnt like things that comes.

Usually they, in the end, also have to leave.

Disapear.

Gone.

Flying with the wind and it's fake promise of happiness.

She sees it when it leaves.

She can tell.

Children playing in the end of the rainbow.

You know how it works.

Small stars flickering in front of her eyes, and this time

she will not overwater the sunflowers.

But mysteriousely it's always raining.

When she has her back turned.

(...)

Dagens kommentar:

Stine: "Du e så pen når du jobba! Også ser det ut som du vet ka du gjør."

NTNU ringte meg i dag. Det var litt urovekkende. Jeg fikk ikke tatt telefonen. For jeg måtte jobbe. Så de ringte og ringte. Da jeg skulle ringe dem tilbake, var de ikke der lenger. Da hadde de gått hjem. Så det gjorde jeg også. Stine kjørte, så jeg fikk ikke utnyttet ungdomskortet mitt. På det kan jeg reise så mye jeg vil med båt og buss. For 400kr. God avtale. Men jeg reiser ikke så mye med båt. Jeg må jobbe. I morgen kommer det en dame fra Stokkmarknes for å se hvor dårlige arbeidsforhold vi jobber under. Det blir bra. I går var det dødelig. I dag var det mindre folk, men rundt 30 grader. Vi har en fattig vifte som blåser en vei. Men vi mangler 20-kroninger. Vet ikke helt hva damen skal gjøre. Gi oss høyere lønn? Vi trenger en person til. Og sikkert høyere lønn. Man syns som oftest man gjør det.

I kveld skal jeg spise middag. Og se på film. Meg selv som liten. Og hvor sjarmerende jeg var.

?

Nam, mat!

Hm. Det va nå rart her.

Skal vi seee.

Nei, nei. Æ har ikke lurt nå oppi maten din.

Fra Ofoten og Vesteraalens Dampskibsleskap with love.

(Ja, æ vet at æ misbruka den bildefunksjonen på kameraet.)

Jeg stod på teorien!

Det er dermed nesten bevist at man egentlig ikke trenger å lese på ting for å få det inn i hodet, alt man trenger å gjøre er å gå og bære på boka, så siver det inn. Litt etter litt. Veldig greit.

Også har jeg fått jobb. Akkurat nå har jeg tre uker med konstant jobbing på Ofoten og Vesteraalens Dampskibselskap/as foran meg.

Jeg er billettdamen.

Og en sånn offentlig instans som det er skummelt å ringe til.

Jeg er en skummelt offentlig instans.

Hadde aldri trodd jeg kom til å si det om meg selv.

Dialekthjørnet:

Dessuten har æ kjøpt digitalkamera. Det kosta oppætter ryggen på han Røkke, men det får så vær. Etter ei uke på OVDS har æ vel tjent det inn igjen. Selv om det kanskje ikke e helt taktisk å tenk sånn. Nei til taktisk.

Positive ting de siste dagene:

* Elin i telefon

* Kort fra Gunhild på Kreta

* Gunhild i telefon

* Stine til kveldsmat

* Sol

* Da jeg gikk forbi et speil på H&M, smilte til speilbildet mitt og tenkte: "Jeg er blitt en av de personene som smiler til seg selv når de går forbi et speil".

* Bestått teoriprøve

* Kafka med personlig innhold

* Digitalkamera

* Fri i morgen

Kommentarer som gjør jobben på OVDS litt bedre enn det stresset den virker som for øyeblikket:

Eldre mann: "Hei, du vakre dame!"

Solveig: "Hei, du vakre mann!"

(Han så veldig hyggelig ut)

Eldre mann: "E du sikker på at det e greit nu? Helt sikker på at æ kjæm mæ ombord?"

Solveig: "Ja, hvis ikke så får du nu bare si at de skal ring mæ, så skal æ si at det e greit."

Eldre mann: "Ja, du va no så søt, så det går sekkert greit."

(Er jeg sånn som tiltrekker meg eldre menn? Sånn rundt 67?)

Eldre mann: "Du, æ skal ha en sånn derrane senil-billett."

(Eldre menn er morsomme og ofte full av hyggelig dritt. Utrolig hvor mye rart som blir sagt. Som om man skulle kjent hverandre i årevis nesten.)

Nå skal jeg skrive brev til Gunhild.

Du Solveig, du Solveig, nu må du ikke glem

alt du skal pass på i ditt ringe hjem.

Gresset må klippes, det gjør sæ'kke sjøl

men hvis ledninga går bli han pappa å brøl.

(Har aldri klipt med ledning før. Det kan bli interessant.)

Og søpla skal tømmes, det e sikkert og visst

den skal ikke rekk å bli pensjonist

med mugggrått hår som nærmest går av seg selv

nei, den må settes ut søndags kveld.

(Ikke ment som et angrep mot pensjonista og andre med grått hår.)

Og huset må ryddes, det ser ikke ut

her e maling, avisa og kaffegrut

strødd rundt på de merk'ligste steda og plassa

til og med i gangen står to madrassa.

(Vi har pussa opp diverse rom, og all ryddinga blei overlatt til mæ. O, joy.)

Og blomstern må vannes for de bli så tørst

du må bare ta opp filma for ho Astrid først.

Og så må du ta den der teorien

og se Beat for Beat med vår kjære Trond Lien.

(Men det e slutt. Nødrim.)

Tre katta fins det jo jammen mæ óg

de styra og mjaua og rota som få

spis gjør de også, ti kilo om dagen

men god når de spør "kan du klø mæ på magen?"

Ja, fiskan skal mates, men bare hver kveld

"også må du ikke bli kriminell,

og legg dæ tidlig, stå opp til rett tid.

Kos dæ masse, men LES TEORI!"

(Jada, mamma.)

I dag skulle jeg egentlig lest teori.

Men det er rart med det.

Jeg ligger på sofaen. Den grønne. Verdens mykeste, men som mesteparten av tiden er opphold av andre som også har lagt merke til at den er verdens mykeste. Ute regner det. Rett ned faktisk. Selvfølgelig regner det. Hva skulle det ellers gjøre? I nordland om sommeren. Været skal alltid passe til humøret, som det heter i litteraturens retningslinjer. Jeg tror jeg ville sagt det omvendt. Solen er dypt savnet.

Ute er det noe som lager en merkelig klingelyd. Først to rett etter hverandre. Som om de hører sammen.

Kling-kling.

Så blir det en pause. Deretter to til.

Kling-kling.

Det brenner seg inn i hjernebarken, riktignok på en positiv måte, og etter at det har fått min oppmerksomhet begynner det å klinge mer.

Kling-kling-kling-kling-kling.

Det er som om de roper på meg, og da de skjønte at de hadde lyktes, skal de bare vise meg hvor flinke de er til å klinge.

Kling-kling.

Som om noen slår noe mot en lyktestolpe som er isolert med et laken eller noe annet tynt og mykt. En sommerkjole, og plutselig kjenner jeg en eim av parfyme streife forbi minnet.

Jeg har begynt

å analysere hvorfor gresset er grønt. Hva tenker trærne når de blir kastet fram og tilbake av vinden, og vinden på sin side som raser rundt. Hvor mye liv som er i havet uten at vi vet det. Hva er det som gjør at vi defineres som vi. Så mye viktigere. Enn alt. Hvordan bestemmer valmuene når de skal springe ut av skallet? Hvordan er livet til damen med gåstolen? Og de tre eldre menneskene som jeg kjørte forbi da jeg satt på bussen. De pratet og lo og gikk. Hva er deres historie? Og særlig, hva heter de egentlig? Hvorfor skal jeg egentlig vite hva de heter? Hva er det som er så nøye? Det verste er når jeg selv blir klar over at jeg gjør det. Og prøver og slutte. Det er som om man står ved rekkverket på en båt. En stor en, og den merkelige trangen til å hoppe over bord sniker seg inn. Du klatrer opp på rekkverket, og skal til å hoppe, men rett før ser du situasjonen utenifra og alt kommer over deg i dobbel kraft så du blir slått hardt tilbake på dekk. Du er sikker på land igjen. (Definer sikker) Bortsett fra at følelsen av å ville hoppe ikke er borte.

”Han heter Morten.” ”Hun heter Sunniva.”

Parfymen kommer igjen. Er det egentlig mulig å framkalle en lukt fra minnet? Like fast er den der, et snev av noe jeg ikke klarer å definere.

Så dro jeg på kafka.

Det var lurt.

Elskelig.

Minner om sommerkjole.

Sommerkjoleelskelig.

Sommerkjølig?

Ja

jeg tror jeg skal investere i et digitalkamera

også må jeg ha innboforsikring

det er litt gøy

og litt skummelt

man vet man er blitt stor utenpå når man må ha innboforsikring

Jeg har også maling på fingrene. For i dag har jeg malt. Masse. Har brukt kaffe-latte-farge, sikkert en sånn populær-farge som står i stil til kaffe-trenden og urban-presset fra storby-grytene, og som vokser proporsjonalt med den ultra-totale bindestrek-nektingen.

O

r

d

d

e

l

i

n

g

Hadde jeg hatt et digitalkamera, kunne jeg tatt bilder av meg selv og min søster der vi stod, løsemiddelskadet og full av dårlig humor, og snakket om Jane Fonda.

Ikke spør.

Hadde jeg hatt et privatfly, kunne jeg fløyet til Gunhild. Hvorfor er Norge så langt, og flyprisene så høye?

Gå til flax. Flax fikser.

DU e en vaniljegris!

I'm in the shower and I'm singing a song

stop me if you've heard it.

My skin is soapy and my hair is wet

and tegrin spelled backwards is nirget.

Flaks, flaks, flaks.

Kråka fløy over kråkeskogen.

Grått er flott!

Grå er den gråeste fargen som finnes.

Jeg tror kanskje muligens på en måte over alle hauger bortover gresset der jorda gror og tordivelen flyr i skumringen, at jeg skal investere i et digitalkamera.

Hey Jupiter

nothing's been the same so are you gay, are you blue

thought we both could use a friend to run to

.

I love the way

you people

talk

I love you

(Tilståelse:

Jeg er livredd for å glemme.)

Røntgenmaskinen laget masse rare lyder, og jeg lå i halvsvime og frøs på tærne.

"Dei, dei, dei, dei", sa den.

"Hysj", tenkte jeg, og prøvde å ikke få ufrivillige, impulsive rykniger i låret.

"Deidi, deidi, deidi, deidi"

Stille

"Deidi, deidi, deidi, deidi", fortsatte den, enda mer intenst og gjennomtrengende.

"Deidi, deidi, deidi, deidi", svarte jeg i tersen over.

Jeg og røntgenmaskinen.

Lager en sang.

"goligoligoligoligoligoligoligoligoligoli, klikk"

Stille.

"GOLIGOLIGOLIGOLIGOLIGOLIGOLIOLI!"

"Greit", sa jeg. "Greit, jeg har hørt deg."

"Goligoligoligoli, dei, ompa, dei, ompa, dei, ompa, dei, ompa."

Bassterkt mannskor goes trance.

"Klikk, klikk. Klikkklikkklikklikklikk.

Klikk"

"Ferdig snart?", spør jeg.

"Klikk. Deeei, deeei, klikk."

Jeg er gjennomstrålt.

Men de kan ikke se meg.

I dag er en sånn dag hvor alt det jeg må ha oversikt over har gått i undersikt, og oppfører seg akkurat som det selv vil. Det som før gikk i sirkel, løser seg opp i små dotter som hopper rundt og lager krøll på ting som man ikke skulle tro at kunne lages krøll på. Eller glir ut som en skiveutglidning i den ekstra ryggvirvelen man har helt helt nedesrt i korsryggen. Den som egentlig ikke er noe problem. Som egentlig ikke skal skape noen vansker. Han sa det. Han legen.

Flott

kan du si

Fant en tue med firkløver.

Susset en hvitveis.

Teksten kan ikke være tom.

Siste dag som eksamensvakt i dag.

Sekund 1:

- Solveig, ikke sovn. Du klar det her. Bare hold øyan åpen og la tankan vander, så går det fort og smertefritt.

Halvveis inn i sekund 2:

- Kvapp! Hæ? Hm? Håpa ikke argusøyan så at æ skvatt nu. Ikke sovn. Kom igjen.

Sekund 3:

- Æ må ut. Luft, do, uansett. Uuuut!

Men så var karrieren over.

Liksågreit.

Stol aldri

på et

r

ø

d

t

eple

Jeg har vært viktig.

Sammen med alle pensjonistene, satt jeg og skuet utover de knakende hodene som rev seg i håret over nynorske verb og morsomme måter å skrive om poitikk på. Ikke sovne nå, Solveig, sa jeg til meg selv, men det har vært tider hvor jeg har hatt bedre kontroll over øyelokkene mine. Tross sliten øyelokkmekanisme, solte jeg meg i glansen av elevenes fortvilelse og kjente på følelsen av viktighet, det å bety noe, å ha mye ansvar, som man får når man er eksamensvakt. For å være ærlig måtte jeg kjenne veldig godt etter for å oppdrive spor av denne følelsen, og jeg kan vel egentlig ikke si at jeg fant noe særlig annet enn en enorm trang til å overgi meg til det hinsidige.

Men jeg har vært viktig.

Jeg fulgte de som måtte på do ned tre etasjer, og støttet dem da trappene opp ble for stor påkjenning.

Jeg geleidet røykerne bort trygt bort til gjerdet, og stod sammen med dem der de jukset i køen til himmelen.

Jeg ga de som trengte det en klapp på skulderen. Eller jeg hadde gjort det. Hvis de hadde spurt. Det var bare å spørre. En klem til og med. Kan jeg få en klem. Men de spurte ikke. Nå er det lite klemmer ute og går. Det er kanskje koseligere å klemme en pensjonist.

Også har jeg jobbet en dag i en barnehage. Nå har jeg lyst på et barn. Bare ett. Tjue blir litt i meste laget. Men ett søtt og lite, et. Som sier morsomme og kloke ting som bare barn kan si, og som heter Tuva Andrea, og lar meg lese for henne så lenge jeg vil.

although you may never exist

I know I will find you

somewhere

nowhere

elsewhere

it's

the croccodile, yes?

the one with the clock inside

that

is taking all of your time

tick

tack

all but the time

you took

your self

gone

with the fairies

swirling on the water

where

you can't reach it

glimmering and sparkling

with joy

the time

which you have had

or will never have

joy

of your own dimension

in which you

nor the time

really is for me to claim

but

still

just

let me find you

Jeg har kastet ting rundt i rommet.

Skummelt

at man kan bli så sint

av så

lite

vanligvis ikke

det har vel

bygd

seg opp

hinsides

I prøverommet.

Jakken er knalloransje.

Egentlig.

Mannen som gikk rundt med et trekkspill på ryggen.

Jeg plukket blomster.

På vei hjem.

På vei til byen

Bussen gikk.

Jeg satt på.

Bussen er grei sånn.

Når det er klart, vel og merke. Det er det ikke så ofte.

I dag:

Har:

* vasket hele huset

* snublet i trappen og fått unødvendig vondt i lilletåa

* slått samme lilletåa i en stol som gikk i veien

* kranglet med støvsugeren

* veltet dokosten utover badgulvet, og oppi beholderen var det vann

* innsett at solariumsbrunhet går bort med en gang

* vært på quiz

* ikke vunnet quiz

* ikke tapt quiz

* sett She Spies

* ventet på mail fra leilighetmannen

Skal:

* sove

(men Gunhild, er det en plass man skrur på drømmefangeren for å få den til å virke?)

Veldig gøye skyer i dag.

Fint.

Ka va egentlig greia med at Norge ikke vant Grand Prix? Æ bare lura. Ikke det at æ absolutt vil at vi skal ha grand prix her, det e så mye anna bra vi kan bruk de pengan til. Gi dem til flomofrene f.eks. Den norske "givergleden" tok fort slutt, og etter 200000 døde, va det ingen som gadd å følg med lenger. En, to - mange. Når media ikke syns de har det ille nok til å bli filma lenger, og ikke kan kom på flere tåredryppende, medlidende kommentara, så kan ikke vi berik dem med vår enorme giverglede og hjelp dem med å bygg opp landan igjen. Uten mediadekning, ingen pengestøtte. Logikk, folkens.

Men Grand Prix, ja. Hellas? Hellas?!? Come on, come on, come on, da! Men jaja. De får nu hold på. Det e blitt en eu-konspirasjon med masse underliggende politiske korrupsjona, men vi fikk 8 poeng fra Sverige, og det e jo helt utrulig. Konklusjon: Sverige angra litt på at de blei med i eu, og kommer til å få veldig svi for det til neste år.

Det skjer nå rart med dataen min.

Merkelig.

Dagens lure-på-ting:

* Koffer e Norge så langt?

* Koffer e det så dyre flybilletta?

* Koffer får man på merkelig vis plutselig ondt i hode og bli kvalm uten å ha gjort nå som helst?

* Skal kiropraktorknekking virk med en gang, eller bli det verre noen daga først, også veldig bra?

* Kor lenge kan man gå uten søvn før man dør?

* E det mulig å sitt fint i skjørt?

Ønskes:

* ikke ondt i hodet

* fin leilighet i Oslo, billig, sentral beliggenhet, inkl. strøm, fire soverom

* mulighet til å stoppe tanker og slutte og analysere

* lappen

* evne til å gå og legge seg til rimelig tid

* en stor, god godnattklem, og en sang med pjusk

Ja, det va det.

Egentlig.

Æ e trøtt, og har lyst til å fær tilbake til folkehøgskola.

That was the votes from the Norwegian "far up in gokk"-place.

Thank you, and good night

[melodi: Hallelujah]

Pokkern som vi liker deg

du hjelper oss på livets vei

du betyr se veldig mye for meg

jeg kanke forstå jeg må dra herfra

forlate alt som er trygt og bra

jeg tenker på den dagen vi må skilles

Ringerike

Folkehøgskole

Ringerike

Folkehøgskole

Denne sangen med mye mimring innimellom, var en av opptredene på avslutningsmiddagen. De siste to dagene på Ringerike er noe av det verste jeg har opplevd. Å si hadet til så mange fantastiske mennesker som jeg er så glad i, og se dem dra avgårde med busser og biler var utrolig tungt, men samtidig egentlig veldig fint. Tenk at det er mulig å bli så glad i noen, og ikke bare vite at du er glad i dem, men faktisk kjenne hvor fysisk og psykisk ondt det gjør at de drar. Hvor hinsides mye du kommer til å savne dem. Hvor utrolig mye du gleder deg til å se dem igjen. Men nettopp det at avskjeden var så tung, beviser bare hvor fantastisk dette året har vært. Det går ikke an å beskrive hvor glad jeg er for at jeg til slutt fant ut at jeg skulle gå på Ringerike. For selv om det høres ut som en dårlig klisjé, så har dette virkelig vært året i mitt liv, og jeg kommer til å tenke tilbake på det når jeg er gammel og hvit, og bli lykkelig helt inn i hjertet.

Tusen takk alle sammen!

Kjempegla i dokker, og savna dokker masse!

Ærlig talt!

I går, da jeg kom hjem fra byen, rimelig skuffet over Bodøs uteliv, men hadde hatt en fin opplevelse med et nydelig lys ute, hvor det så ut som noen hadde lagt to virkeligheter oppå hverandre, og hadde lyst til å dele det med webloggen, slo noe feil. Vet ikke hva det var, men etter å ha skrevet et lengre innlegg om lyset og det ene og det andre, noe som flere ganger holdt på å bli ødelagt av ville katter og en enorm trang til å sove, og skulle publisere bloggen, kom det ikke noe. Det er godt mulig at årsaken var nettopp det at jeg sovnet, og derfor var inaktiv ganske lenge, men man burde få lov til å bruke lang tid på viktige innlegg. Nå er ikke dataen min så lur at den har aktivert autofullfør, slik at vindusteksten faktisk blir igjen i vinduet når man skal gå tilbake å se på den, så alt var borte.

Alt.

Ikke en setning igjen.

Ikke et punktum igjen.

Tvi!

Tvi!

Men det går fint. Det var ikke det at innlegget var så overmåte bra, men jeg hat skrevet det, så det kunne gjerne ha vært her. Så jeg ikke skrev det forgjeves.

Nede i gangen på vei til biblioteket har malingen flasset av som et hjerte i betonggulvet.

Men

det er det ingen som har lagt merke til.

I'm a disease she said and jumped out of the kitchen window.

No more time for her to kill.

Fordi at sola kom, kan jeg ikke lenger se gjennom persiennene.

(Du er en persienne)

Heller mørkt enn ikke sol?

Jeg er blitt Kamomilla igjen! Skal ha Kardemomme By møter Fame på vårfesten, eller de er separerte da, selv om det hadde vært gøy med en blanding. Tenk å danse Tyrones Rap i en pitteliten rosa kjole som rekker til midt på låret, knestrømper og musefletter. Det hadde vært spesielt. 

Sitter og vurderer om jeg skal gå og vaske håret. Hva er greia med det egentlig? Håret kjennes mykt og glatt ut og jeg vasket det i går ettermiddag, men likevel ser det ut som det er gnidd inn med smør. Merkelige greier, og til folk som tror at jeg lider av tvangstanker og psykotiske behov for å vaske håret atten ganger om dagen, så er det faktisk andre som også synes det ser ut som det ikke er vasket på et par dager, så det er ikke bare inni mitt hode.

Hah

The moose is alive with the sound of moosic

I går var vi ute. Vi hadde vorspiel ved elva, og så lenge man ikke faller uti, er elver en fin plass å ha vorspiel. Det kan være veldig gøy å falle uti også, men ikke i går. I går hadde det vært kaldt.

Så kom vi ut på Alfred, og plutselig var alle borte. Egentlig var det jeg som ble borte først, men da jeg kom tilbake, var alle gått hjem. Kvelden var ikke det helt store egentlig, og i natt hadde jeg den kjedeligste drømmen. Husker ikke helt hva jeg drømte om, men det var det samme som gikk igjen hele tiden, så da jeg våknet var det veldig greit at det var frokost.

Noen ganger, sånn som nå, skulle jeg ønske jeg turte alt, og kunne dele meg i hvertfall tre. Men så glir alt bare ut, fordi tiden er en baby som stjeler all oppmerksomheten.

God, I like to turn my little blue world

Upside down

Inside my head the noise

Chatter, chatter, chatter, chatter, chatter

I dag er en sånn dag hvor alt er stygt og ekkelt, og jeg ikke får utrettet noe konstruktivt enda så mye konstruktivt det er å ta av. Var på tiurspill i natt, og sov under en fantastisk stjernehimmel nesten uten å bli kald. Så til og med tre stjerneskudd. Men alt er stygt og ekkelt likevel.

Unnskyld

Et besøk hadde vært fint. Et besøk som kom med kaffe og sjokolade, eller bare seg selv, og som kunne sitte der en stund å kile meg på ryggen og si at det ikke var så nøye med alt det der konstruktive.

Et besøk som kom av seg selv.

Jeg spiser Lakeröl.

Sånn med kaktussmak.

Va på rimi i dag, og tenkte med med selv at jammen skal jeg kjøpe en eske med kaktus-lakeröl i dag. Tror aldri jeg har eid en sånn eske med pastiller før.

Du er en pastill.

Kaktus-lakeröl har en merkelig smak av barndom. Det høres veldig nostalgisk ut, og vi hadde ikke kaktus-lakeröl i det som kan kalles min barndom engang, men likevel smaker det som det smakte da jeg var liten og sprang rundt i gresset på hytta til mormor og morfar etter en plastikk-fotball fra Ringo. Det gjorde at jeg måtte tenke over hvordan det var da jeg var liten og sprang rundt i gresset på hytta til mormor og morfar etter en plastikk-fotball fra Ringo, og jeg kom fram til at det var ganske fint, og at jeg er egentlig er ganske glad i 17.mai. Ikke fordi det er nasjonalistisk og Norge framfor alt og sånn, men bare fordi det er 17.mai.

Nå er vi ferdige med Fame, og det gikk veldig bra! Vi fikk god kritikk i lokalavisen Ring Blad, og jeg møtte ikke ett menneske som ikke var fornøyd med det de hadde sett! Fikk et helt utrolig kick av den ene kveldsforestillingen, der jeg for en gangs skyld klarte solodansen min som jeg syns jeg skulle klare den! Det var så gøy!

Skal skrive mer senere, for diverse folk bråker som et helvete her inne. Noen har ikke fått med seg at man ikke skal rope og kjefte på hverandre over et dataspill i biblioteket. Etter å ha sagt i fra et ukjent antall ganger som ikke kan telles på hender og føtter, og det fortsatt er et støynivå som kan måles på richters skala, gir jeg opp, og går opp for å spille yatzy.

God natt

Og vi øver og vi øver og det går så lett og greit,

for vi danser og vi hopper og jeg ser ut som en geit.

Neida, æ gjør ikke det, men det rimte så fint. Nu skal æ gå å ta ned klærne mine fra tørkerommet og kanskje spis en kvikklunsj. Selv om det e freia og freia e kraft food og kraft food e teit.

Men Fame blir bra!

Det e verdt å kom bare for å se åpningsnummeret faktisk!

Du vet de reklameeggene som er nå i påsken?

Far-egg sier til mor-egg, "hei du, skal vi ikke ta en rolig familiekveld foran tv'en i kveld? Så kjøper vi inn litt mat (hva spiser et tv-egg?), også har vi koselig kvalitetstid med barna." Tv-programmet begynner, og egg-barna, sikkert en gutt og en jente, men det er umulig å se, kommer hoppende inn i sofaen mellom egg-foreldrene. Egg-familien er en kjerneegg-familie helt til egg-barna begir seg ut i verden på egenhånd, og begynner å røyke hasj og trille ned fra hyller.

Trist.

Jeg pusser tenner. Jeg pusser ofte tenner. Veldig representatvit. Grumsbilde. Hm.

Ting av interesse som har dukket opp i det siste:

* Ordet panegyrisk - overdreven rosende omtale

* Trine er eier av en Mazda 323 med dashborddimmer som dimmer lyset på speedometeret og andre intrumenter. Dashbordimmer!

* Kveldsmat er sånn som man skal spise før man pusser tenner, ellers må man pusse tennene en gang til og det er unødvendig slitasje på tannbørsten. Og tennene. Forsåvidt.

* Amaldus er et navn. "Hei, jeg heter Amaldus." Når jeg blir stor, skal jeg få en kaktus og kalle den Amaldus.

* En hestehov

* Sjokolademuffins. Pop, så var de der. Merkelige greier. Men velkommen var de.

* En lypsyl som jeg trodde jeg hadde mistet, men som mamma bare hadde vasket.

Så lenge jeg klarer å ikke bite negler..

Gikk forbi her da jeg skulle hjem fra Olem.

Det er sikkert ett år siden, men det ser nesten sånn ut hvert år.

Bare ikke helt.

Det luktet vår akkurat der.

Jeg mangler det enzymet som gjør det mulig å gå og legge seg tidlig om kveldene.

Det er helt sant.

Det er et enzym.

Som blir produser sånn litt til venstre bak balansenerven.

Og jeg mangler det.

Jeg har ikke litt en gang.

Hvis noen kunne legge meg, eller bare se til at jeg kommer meg i seng, så hadde det vært fint.  

Nå er jeg hos mormor og morfar. Morfar har fått ny data som han skal vise meg. Morfar får ofte nye elektriske ting som han skal vise meg. Morfar er en artig fyr. "Nye leker bestandig", sier mormor og legger et svart sjal over skuldrene.

Jeg har vært hos Ida på landet.

På bussen var det:

*tre damer fra Øst-Europa som skulle til Saltstraumen, men som ikke visste hva den kalles på engelsk. Det gikk med kroppsspråk, alle skjønner at det er Saltstraumen de mener når de rister på hodet og snurrer febrilsk med fingeren.

*ei dame av de gode, gamle fra innlandet. "Ja, nei veitu at de heran bænsinprisan de sprætt no fram og tebake. Veitu at her no den eine dagen så va da oppi ti, åsså på mårran næste dag så trur du ikkje at dæm hadd sott dæm ner igjen. Det e jo heilt vannvetti at dæm ikkje kannj hållj sæ. Kannj du venjt litt hær, så ska æ bærre fær ut å ta mæ ein røyk. Sakern mine dæm kannj no bærre ligg hær? Jah. Så ska æ bærre fær å tennj mæ ein røyk." (...) "Jau, no ska æ fortæl dæ, æ ska no jammen i bursdag te brorn min, han Øystein veitu. Jau, æ har ikkje vor dær på flerie år, så no e da væl på tide. Har du hørt nå fra ho Ragnhild, du? Nei, ho har no gifta sæ med ein sånn kar, dæm bor no oppi høgge hær."

Jada, hun snakket i vei, og det var ikke en sjel på hele bussen som ikke hørte henne klart og tydelig. De Øst-Europeiske damene må ha fått et merkelig inntrykk av nordlendinger.

*Bussjåføren som før var ordfører i Skjerstad kommune. Hvor mange er det egentlig som går fra å være ordfører til å bli bussjåfør? "Nei, men sjå, trur du ikkje det e ordførern som kjæm kjøran" Det var litt artig i seg selv.

Jeg skal slutte å tenke.

Bortsett fra det er alt bra. I morgen skal jeg på landet. Der de har kuer. Og høns. Og man er ute i sneen til det blir mørkt, for så å komme inn og sette seg foran peisen med kakao, varm og god og fornøyd.

Fornøyd er fint.